lørdag, desember 10, 2016

10. desember


Tror du ikke tangodansende Pingu plutselig dukket opp i kalenderen min nok en gang? Og det akkurat når jeg hang med hodet og syntes det var godt å bare stå sånn og fylle på hjertet... Neida, selv ikke da har livet planer om å ta en velfortjent pause. Så akkurat nå ligger jeg krøllet under en varm dyne, vel vitende om at det blir tangotakter i løpet av dagen. Jeg bruker derfor litt ekstra god tid her under dyna for å knyte på meg supermannkappa mi før jeg stikker hodet frem for å møte verden. 



(Og som dagens lille parentes: Jeg fikk plutselig lyst til å Google hva tango egentlig er, og fant blant annet dette: 


Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger.

Den argentinske tangoen er i større grad en "ført dans," enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt spill, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Imidlertid skal ikke den som blir ført være passiv, men både eksperimentere og påvirke der mulighetene oppstår. Det som ved første øyekast kan se ut som enveiskommunikasjon, er i virkeligheten dialog og samarbeid mellom to aktivt skapende dansere. Innenfor Queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen.

Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer. Det er tillatt å stanse og gjøre stasjonære figurer, så lenge man ikke blokkerer for andre par: Har man en en stor luke foran seg, er man trolig til hinder for paret som kommer bak. Det forventes av alle par at de skal respektere de andre som befinner seg på dansegulvet, for å unngå kollisjoner o.l., som gjerne ødelegger flyten i dansen. I tråd med sunn fornuft er det vanlig å tilpasse dansestilen sin til de generelle omstendighetene på dansegulvet. Er det lite folk, står du ganske fritt til å danse utagerende. Er det derimot trangt om plassen, gjør man klokt i ta ekstra hensyn og ikke gjøre ville krumspring.

MorsomMo


Morsomme metaforer og bilder på livet, egentlig.)

fredag, desember 09, 2016

9. desember



Vi tror vi er gode på å lese andres kroppsspråk, men hvor ofte uttrykker vi ikke noe helt annet enn det budskapet vårt egentlig er? Vi strammer ryggen når vi egentlig bare har lyst til å synke sammen. Vi smiler intenst når tårene presser på. Vi går med nesa i sky når vi egentlig føler oss usikre og små. Vi ser ned og bort når vi egentlig ønsker å bli sett. 


Teksten til dette Pingubildet er opprinnelig "Noen ganger trenger vi bare litt kjærlighet", og når jeg satt her og kikket på selve Pingu, slo det meg at jeg først tolket kroppsspråket som lukket og lite inviterende. Men jo mer jeg kikket, jo tydeligere ble det at Pingu faktisk byr på et stort og overraskende åpent rom i seg selv. Det triste nebbet og de tunge armene former resten av kroppen som et gedigent tomt hjerte. Det er sånn at jeg får lyst til å bore ansiktet mitt inn i det myke tomrommet og fylle det med alle de fineste ordene som finnes i kroppsspråket: 


berøring ❤️ varme ❤️ nærhet ❤️ omsorg ❤️ kjærlighet

torsdag, desember 08, 2016

8. desember


Jeg tenker mye på hvor navlebeskuende jeg blir når jeg kommer veldig tett på livet. Men, det er kanskje ikke så rart når jeg tenker på hvor vanskelig tango kan være for ei som er vokst opp med ringdans?

onsdag, desember 07, 2016

7. desember


I dag lar jeg diktet mitt tale for seg selv mens jeg trekker pusten dypt, smiler til meg selv i speilet og går ut for å møte verden. 


Ønsker deg en fin onsdag ❤️

tirsdag, desember 06, 2016

6. desember



Så mye lettere det er å sette ord på de tingene som får meg til å kikke ned i bakken enn de som gjør at jeg løfter hodet og glitrer oppe blant stjernene. Nå har jeg prøvd å skrive en tekst om å rose seg selv og være stolt av alt jeg faktisk får til, men Jante er ivrig i tjenesten og slukker enhver antydning til stolte gnister momentant. Så JEG må kanskje falle til ro med at jeg FÅR lure inn de fine ordene slik at DET ikke blir så tydelig at jeg har funnet koden TIL tastesperra. Hah! 

mandag, desember 05, 2016

5. Desember


"Det å klare selv og det å mestre hverdagen, seg selv og det sosiale samspillet skaper god selvfølelse, og resulterer i glade barn som stadig flytter sine mestringsgrenser. Ved å hjelpe barna for mye, fratar vi barna mulighet for læring og mestring. De selvhjulpne barna blir til initiativrike barn med større selvtillit." (Et barnehagerelatert sitat om barns mestring.)


Det er slik vi læres opp. Og vi vil så gjerne klare selv. Vi vil gå gjennom dagene med rak rygg og fortelle verden at vi mestrer livet. Og mange av oss kan gå lenge på egne ben, selv med små fall i ny og ne. Vi børster fallet og den sårede stoltheten av oss og haster videre. Vi klarer selv. 


Helt til vi en dag går der så hudløse at vi plutselig og intenst kjenner berøringen fra et annet menneske. Nervene møtes uten beskyttelse og slår gnister. Vi kan bli redde og flykte fra berøringen. Eller vi kan våge kjenne på den. På pusten og nervene, på gnisten og møtet. For det er i møtet det skjer. I rommet mellom hjertene, mellom den som taler og den som lytter, i blikkene som møtes. Det er fint å klare selv, men det er like sterkt å våge ta i mot berøringen.


Å være et hudløst menneske, kan skape en berøring av de sjeldne. Et menneske som hele livet har klart selv, men som i dag var akkurat så hudløs at akkurat den lille berøringen skapte akkurat den gnisten som skulle til for at blikkene våre møttes. Fantastisk. 


Nei, vi skal ikke alltid klare selv, og det er helt ok å oppleve at vi ikke mestre verken oss selv eller det sosiale samspillet. Det er ikke alltid sant at vi fratar noen muligheten for læring og mestring om vi rekker ut en hånd. Noen ganger ligger nettopp både læringen og mestringen i det å ta i mot den utstrakte hånda. Og i møtet og opplevelsen av å ikke stå helt alene. 

søndag, desember 04, 2016

4. desember



Mestringsfølelse er en fantastisk oppfinnelse. Og noe av det rare med den, er det at den får oss til å glemme alt som måtte til av innsats i forkant. Når vi står på toppen med armene i været og seiersropet i full fart ut av et stort glis, da er det kun øyeblikket som betyr noe. Glemt er alle dagene med regelmessig opptrening, alle timene med prøving og feiling, og alle minuttene med slit og tårer. Glemt er ikke minst følelsen av å ikke være god nok, tankene om å ikke få det til og opplevelsen av å ville gi opp. Akkurat der og da - i mestringsøyeblikket - er mestringen alt som betyr noe. Det er mer enn tusen ganger nok. 


Så er det sånn at det rare med opplevelsen av fravær av mestringsfølelse, er at det kan få oss til å glemme akkurat det samme: vi glemmer alt som faktisk måtte til av innsats på vei mot det fantastiske mestringsøyeblikket. Vi lengter oss helt glemske. Vi husker bare øyeblikket - ikke hvordan vi jobbet for å komme dit. Vi blir nådeløst utålmodige med oss selv og brutalt strenge i jakten på mestringsopplevelsene der oppe på de herlige toppene. Vi glemmer helt at vi må ta ett steg med prøving, ett med feiling, det neste med mot og så ett med vilje, ett med trening og det neste med restitusjon, ett steg med tid og og minst femten med tålmodighet...


Mestringsfølelse ER en fantastisk oppfinnelse. Vi kommer til å stå der oppe igjen. Kunsten er bare å stole på oss selv - og stole på at denne stolingen holder i massevis. 


God 2. søndag i advent ❤️

lørdag, desember 03, 2016

3. Desember



Dagens Pingu gir rom for mange forskjellige historier. Bildet ble tegnet i takknemlighet over å få ha så mange flotte tantebarn, men bildet er også en god skildring av oss mennesker, av fellesskap. Og ser du litt nøyere på hver enkelt av dem, finner du kanskje mange forskjellige personligheter og uttrykk. Å være en del av en flokk, handler i stor grad om å være raus. Hvor god er jeg på å takle Pingu som står der så stolt over egne prestasjoner, eller Pingu som hele tiden søker kontakt? Eller Pingu som går mye alene i flokken, eller Pingu som er så full av energi? Og hva med Pingu som er helt handlingslammet og ikke klarer bidra, eller Pingu som bare virrer forvirret mellom alt og alle? For ikke snakke om Pingu som er helt tom? Klarer jeg for eksempel å se, at bak stoltheten ligger det kanskje en lang rekke nederlag som endelig har blitt til mestring? Klarer jeg å se at Pingu som søker kontakt, kanskje gjør det fordi hun føler hun har møtt noen som forstår? Klarer jeg å se at Pingu som går mye alene, kanskje syns det er godt å bare være uten å måtte gi? Klarer jeg å se at Pingu som er så full av energi, kanskje sprudler over av tryggheten hun opplever i gruppa? Klarer jeg å se at Pingu som er handlingslammet, står midt i kaotiske prosesser som krever alt fokus? Klarer jeg å se at Pingu som bare virrer, virrer fordi de store endringene gjør at hele livet hennes vendes oppned? Klarer jeg å se, at Pingu som er helt tom, har gitt og gitt hele livet? 


I møte med andre, er det tross alt likevel ikke så vanskelig å si som Marte Svennerud: Je tar alle sju! Vi er heldigvis ganske rause i møte med hverandre. Men hva hvis jeg nå sier at den flokken jeg beskriver her, egentlig er min indre flokk av Åshilder? Åshild som er kry som ei høne over at hun får til mer enn hun trodde hun skulle klare, Åshild som så inderlig lengter etter tid med de som ser henne og rommer henne, Åshild som stadig velger å trekke seg litt unna fordi av og til har hun det best med seg selv, Åshild som i neste øyeblikk flirer hjertelig sammen med de andre fordi hun har det så bra, Åshild som plutselig går helt i frys fordi det oppsto en situasjon som stjal alt fokus, Åshild som forvirra virrer rundt i livet sitt fordi det er så mye nytt hun må finne ut av, og Åshild som bare griner fordi kroppen er helt utslitt. Alle disse Åshildene i flokk - hvor raus klarer jeg være da? Tar je alle sju? Tåler je alle sju? 


Hvordan ser din flokk ut akkurat i dag? Møter du deg selv med omsorg og raushet? Tar du alle sju? 

fredag, desember 02, 2016

2. desember


Hvor paradoksalt er det ikke at det krever så mye mer styrke å være liten enn å være stor? Hvor underlig er det ikke at det krever så mye mindre av oss å gi enn å ta i mot? 


Dette Pingubildet har teksten "Jeg skal passe på deg. Alltid." Det sier noe om at det faller seg så naturlig for oss å være sterke og beskyttende. Det ligger i instinktet vårt. Vi tar vare på de vi er glade i. 


Men hva skjer med oss når vi plutselig er den lille? Fra det undrende hjørnet ønsker jeg deg en god fredag ❤️

torsdag, desember 01, 2016

1. Desember

"Med gode venner i ryggen" 


De likner

Venner i ryggen og vende ryggen til


Jeg er så takknemlig for at

mine venner vender ryggen bort

og hjertene til


Så kan jeg bare håpe

at de tilgir meg

at jeg står her med ryggen til

akkurat nå


Hjertet mitt banker så

varmt det bare kan 

bakover

ut og gjennom 

mot hjertene til

de hendene jeg har i ryggen


...


Det er 1. desember og tradisjon tro blir det adventskalender fra meg i år også. Og siden advent er akkurat samtidig med mine Rørosdager, syns jeg det passer perfekt å la min fine livsstilsendringskompis Pingu få slå an tonen og bli årets røde tråd. Aller helst skulle jeg laget 24 splitter nye bilder, men det vet jeg at blir bare stress. I stedet for har jeg hentet frem igjen noen av favorittene mine. De tåler å bli vist frem igjen, og så har jeg planer om å krydre dem med litt skriblerier. Ønsket mitt er at det blir en ny luke her hver dag, så får vi se om det lar seg gjennomføre. 


Bak den aller første luka i kalenderen ligger bildet "Med gode venner i ryggen.". For meg kunne ikke kalenderen startet med noe bedre! Tenk å være så fantastisk heldig å ha så mange gode venner i ryggen som det jeg føler jeg har. Snakk om å telle sine blessingser! Denne adventskalenderen er derfor dedikert hver eneste en av dere. Dere betyr så mye for meg. Hver dag nå gjennom hele adventstida skal jeg ikke bare få sende dere gode tanker, dele refleksjoner og sette fokus på det jeg mener er viktige ting - jeg skal også få ha dere i ryggen! Er det noe jeg virkelig trenger nå, er det solid ryggstøtte. Ikke bare fordi jeg står i krevende prosesser, - nei, faktisk kanskje vel så mye for å ha fokus på alt det fine som er i livet mitt. For, tenk dere at dere står oppreist og har gode venners hender som fysisk støtter dere i ryggen. Det er så fort gjort å ha fokuset kun på det mest synlige - som her at vi med ryggstøtte står støtt, og det er godt i seg selv, men det er jo så mye mer! Bare kjenn på all varmen som stråler ut fra alle hendene! De gode berøringene! Samholdet. Fellesskapet. Tilliten. Troen. 


Med gode venner i ryggen - snakk om genial oppskrift på en fin desember!